S02E09 - Fornuft og følelser – når impulsiviteten tar over
Hvorfor kan du kjøpe hus på 20 minutter – men ikke velge en film? Hvorfor sier du ja – og angrer senere? I denne episoden snakker vi om ADHD, impulsivitet, skam, RSD og hvorfor dette ikke handler om svak moral – men om hvordan hjernen regulerer belønning og følelser. Og ja – jeg deler to av mine mest impulsive avgjørelser.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og ønsker deg velkommen til dagens episode. Som jeg lovet til Dopamilla sist, skal denne episoden være litt lettere enn den forrige - vi trenger til tross litt morsommere dager også.
DOPAMILLA: Enda godt du gjør som jeg sier.
Ja, Dopamilla, innimellom så gjør jeg det. Som jeg også sa sist, så jobber jeg med å lage et online lukket og trygt rom for kvinner med ADHD. Et sted hvor vi kan diskutere, lære av hverandre og finne løsninger på hverdagslige utfordringer. Om du vil ha beskjed når den er tilgjengelig, gå på amygdalaparty.no og legg igjen eposten din. Jeg gir deg beskjed - helt uforpliktende.
DOPAMILLA: Du må også si at jeg skal ha min side der også!
Jada, Dopamilla, du skal få din helt egen side der også. Jeg kan love deg det også.
Så, da kommer vi til dagens episode - og den skal handle om impulsivitet. Og impulsivitet er også en av grunnene til at jeg stort sett ikke klarer å si hva neste episode skal handle om i den forrige. Fordi selv om jeg har ambisjoner om et bestemt tema, så kommer det noe fra sidelinja som får meg til å spore av, begeistre meg for et annet tema - og ups, så er vi her.
Og det er i grunn ikke bare impulsivitet jeg vil snakke om, jeg vil også snakke om dens motstykke, nemlig manglende evne til å ta avgjørelser. Fordi de - i hvertfall for meg - er to sider av samme sak, og de kommer ofte hånd i hånd.
Jeg skal gi deg et eksempel. For en del år siden, da jeg kjøpte min første leilighet, trengte jeg også vaskemaskin. Vaskemaskiner er noe jeg vet lite om, bryr meg lite om - den skal bare fungere. Om den heter det eller det, er meg revnende likegyldig. Så jeg gikk inn på butikken, fikk tak i selgeren, og sa: Jeg vil ha vaskemaskin. Den beste dere har, men innen rimelighetsgrensa. Så spurte ham hva som var rimelighetsgrensen min. Jeg ga ham beløpet. Han pekte på en maskin, fortalte alle fortreffeligheter den hadde. Jeg nikket, betalte, avtalte levering. Ferdig. Jeg tipper hele prosessen med å avgjøre at jeg skulle ha den maskinen tok meg cirka 3 minutter.
DOPAMILLA: Vel, den selgeren måtte tenke at det var lettjente penger på tre minutter.
Det kan godt hende, Dopamilla. Bra for ham.
Til sammenlikning satt jeg i sofaen i går og byttet mellom de streamingstjenestene vi har og lette etter noe å se. Etter ca 25 minutter senere konkluderte jeg med at jeg klarer ikke å bestemme meg, og begynte å lese i stedet. Ingenting føltes riktig - jeg hadde ikke lyst til å se action, i hvertfall ikke de filmene jeg fant. Ingen av seriene jeg fikk i feeden så interessante ut heller. Romantikk? Næh. Da endte jeg opp med ingenting.
DOPAMILLA: Vel, kanskje ikke ingenting. Du kan i det minste irritere deg over hvor dårlige disse "anbefalt for deg" kategoriene er ...
Tja, ja, det gjør jeg selvsagt også. Men å kjøpe vaskemaskin på 3 minutter var i grunn ikke den største avgjørelsen jeg har tatt på null komma niks. Hvis du er med til slutten av episoden, vil jeg fortelle deg hva jeg gjorde - faktisk to ting jeg gjorde, så kan du selv se hva som er mest hårreisende.
Men la oss se hva som ligger bak dette. For hvordan kan det hende at en avgjørelse som koster flere tusen kroner er mye enklere å ta enn en som er mer eller mindre gratis?
DOPAMILLA: Nei, jeg tipper at fornuften ringte, men du tok ikke telefonen fordi det var ukjent nummer ...
Haha, ja, det KUNNE du si. Men det er dessverre litt mer innviklet. Du husker at vi snakket om at hjernen vår er koblet slik at den reagerer raskt på ting? Fordi man en gang i tiden måtte reagere raskt om man skulle få tak i mat?
Så vår hjerne er koblet slik at stimuli fører til handling. Men den spør seg ikke om det er fornuftig å handle!
DOPAMILLA: Ja, det er nok derfor du hakker på tastaturet og diskuterer med alle og hvermann til tider. For fornuftig bruk av tid er det ikke.
Nei, men den raske responsen gir oss noe viktig. Og ja, du gjettet det. Forventningen om belønning utløser dopamin. Fordi vi oppfatter noe som akutt - nå må du fange kaninen eller så går du sulten i dag - da reagerer vi lynraskt. Lenge før fornuften har rukket å koble seg på og spørre: Men er det sikkert at det er smart?
Mennesker uten ADHD har ofte en litt mer stabil pause mellom impuls og handling. De stopper opp og tenker om det er smart. Altså ikke bevisst, men de gjør det. Vi stopper ikke, vi bare gjør.
DOPAMILLA: Ja, bare du reagerte like raskt på en kleshaug!
Vel, Dopamilla, man kan ikke få alt i verden.
Men la oss se hva som egentlig skjer i hjernen vår. Fordi dette handler selvsagt ikke om at vi er dumme eller tar dumme valg fordi vi vil gjøre det. Vi er ikke uvørne, selv om det vitterlig kan se slik ut.
Hjernen vår har litt forenklet to systemer som jobber sammen - men ikke alltid i samme tempo.
Det limbiske systemet er den gamle delen av hjernen - det er den som reagerer på følelser, fare, belønning. Den er rask, den er emosjonell, og den bryr seg ikke om konsekvenser. Den spør bare: føles dette bra eller dårlig akkurat nå?
Prefrontal cortex er den nyere delen, rett bak pannen. Den er ansvarlig for planlegging, impulskontroll, å tenke fremover. Den spør: er dette lurt? Hva skjer etterpå? Det er på en måte den voksne i huset.
Hos personer uten ADHD jobber disse to rimelig synkront. Prefrontal cortex rekker å sjekke inn før handlingen skjer.
DOPAMILLA: Selvfølgelig gjør de det. De er jo normale!
Ved ADHD ser vi at den delen av hjernen som skal bremse og regulere ofte er mindre effektiv – den bruker litt lengre tid på å koble seg på. Det er den upålitelig direktøren vi snakket om tidligere. Du vet aldri om han er på jobben og om han er edru når han er på jobben.
Så det limbiske systemet handler, og prefrontal cortex ankommer etterpå som den klassiske litt for sene voksne som sier "ehm, var dette egentlig lurt?"
DOPAMILLA: Litt som voksne som kommer hjem til huset ramponert av tenåringer ...
Kanskje ikke helt så dramatisk, men ganske likt ja. Men vi har ikke forklart hvordan dette fører til at noen avgjørelser går så det suser, mens andre ... vel, andre kan vi bruke månedsvis på.
Min samboer pleier å si til meg at jeg ikke er så veldig flink til å tenke på konsekvenser. Hæ? Sier jeg. Jeg som er så flink til å analysere, se forskjellige utfall av de enkelte avgjørelser, planlegge for alle mulige utfall.. ? Du ser den, ikke sant? Du er kanskje også som meg, som liker å vite hva som skjer og ha alternativene klare slik at du er forberedt?
Så jeg følte den anklagen - ja, det føltes som en anklage - om at jeg ikke tenker på konsekvenser som absurd. Helt bak mål. Helt på jordet ...
... helt til jeg faktisk tenkte meg om.
DOPAMILLA: Skulle til å si. Du må nesten stoppe litt og tenke hva du sier. Er direktøren på jobben i det hele tatt?
Nå er du plagsom Dopamilla. Men jeg måtte innrømme - i hvertfall overfor meg selv - at samboeren kan ha et poeng. Fordi jeg noen ganger - spesielt på de avgjørelsene som tas her og nå og i superfart - ikke alltid rekker å tenke gjennom konsekvensene.
Så om du kjøper en veske fordi den er fin, og det føles godt å ha den - men oppdager at det var de pengene du skulle bruke på en bursdagsgave til nevøen din og har ikke budsjett til det nå ...
Ja, da kan det hende at du er lik meg ikke alltid like flink til å tenke på konsekvenser.
DOPAMILLA: Men så har du en fin veske da. Det teller også.
Tja, jeg det teller, men dog ... Men jeg vil også vite hvorfor dette paradokset oppstår. Hvorfor er det så enkelt å kjøpe vaskemaskin, men vanskelig å velge en film?
Den korte forklaringen er at når noe haster, så er det lett å bestemme seg. Ikke sant? Står du foran en tiger, må du bestemme deg raskt om du skal løpe eller om du skal prøve å angripe. Eller hva du skal gjøre - livet ditt avhenger av det. Det er bare at hjernen vår ser ikke helt forskjellen mellom en tiger og en vaskemaskin. Hjernen reagerer på opplevd hastverk – ikke nødvendigvis reell livsfare. Jeg trenger vaskemaskin. Jeg har skitne klær, og jeg har ikke tenkt å vaske dem for hånd. Det haster, jeg trenger løsning. Jeg trenger en løsning NÅ.
Gi meg vaskemaskin nå. Den følelsen bærer beslutningen frem. Det limbiske systemet har noe å jobbe med.
DOPAMILLA: Nå vet jeg! Nå vet jeg hvorfor bestemme filmen er umulig!
Ja, jeg antar at du gjør det. Fordi det er ingen krise. Om du velger en romantisk komedie eller action. Vel, det blir som å stå i skogen og lure på om du skal spise blåbær eller bjørnebær. Begge er gode, begge er fristende, men det haster ikke om du velger den ene eller den andre.
Og så - for å gjøre det litt mer avansert - vaskemaskin har objektive verdier. Den koster så og så mye. Den har så og så mange omdreininger eller det og det programmet. Det er objektive kriterier du kan ta stilling til.
Filmer? Not so much. Så hjernen spinner og spinner og klarer ikke å bestemme seg.
DOPAMILLA: Netflix burde vel ha en knapp for ADHDere: Jeg bestemmer for deg!
Ja, det kan hende at det hadde fungert, men kanskje ikke. Fordi jeg har opplevd flere ganger at jeg bestemmer meg, setter på filmen ... men så etter mindre enn 30 sekunder er gått sier jeg til meg selv: Næh. Jeg vil ikke.
Og så kan vi spinne litt til.
DOPAMILLA: Ja, men hva skal vi gjøre med det da?
Vel, det er i grunn ganske enkelt Dopamilla. Enten trenger du deadline eller noen klare kriterier.
Så enten må du si: Du må bestemme før klokka åtte hva du skal se, ellers så får du ikke se noe som helst. Eller så sier du: Du skal velge en film regisert av Clint Eastwood. Om du sier at du skal velge en film av Clint Eastwood innen klokka åtte, er det enda lettere å bestemme deg.
DOPAMILLA: Ja, dette var enklere før. Man hadde en tv kanal og valget var enkelt. Enten å se tv eller ikke å se tv.
Ja, du kan så si. Færre valg gjør det selvsagt enklere. Derfor er det sjelden et problem hva du skal gjøre på kvelden om du er på en hytte uten strøm og uten dekning. Da blir det å spille yatzy eller Trivial pursuit - det er ikke så mange alternativer.
Men - dette er dessverre ikke bare halvveis morsomme øyeblikk om hvor lang tid du trenger på å velge en film. Dette kan selvsagt ha en kostnad.
Fordi la meg spørre deg om dette:
Har du noen gang sagt ja til noe, fordi det der og da hørtes ut som en spennende ide, men når dagen kommer, så prøver du å finne en unnskyldning for hvordan du kommer deg unna? En dugnad? Et jobbmøte? Kaffebesøk med venninner?
Ofte sier du ja fordi du føler ekte engasjement, omsorg. Selvsagt skal du hjelpe. Selvsagt vil du bidra. Men når du sier ja, glemmer du å sjekke om du har kapasitet. Og noen ganger er det ikke mulig å sjekke heller - fordi energien varierer.
Så plutselig sitter du kanskje på jobben og vet at du ikke klarer å levere den oppgaven du så begeistret tok på deg på forrige avdelingsmøte. Eller at du ikke orker å sitte barnepass for søsterens barn.
DOPAMILLA: Eller kanskje du sa ja fordi du ikke ville si nei?
Ja, det er selvsagt også en mulighet. Du vil ikke skuffe noen. Sjefen. Kollegaer. Familiemiddager. Og her kommer vil tilbake til noe vi har snakket om før, nemlig RSD. Fordi frykten for å skuffe noen er så intens at ja-et kommer automatisk før man rekker å tenke. Det er ikke bare høflighet eller entusiasme - det er et fysisk ubehag ved tanken på avvisning eller skuffelse.
Så plutselig skal du sy kostymer for barnas forestilling på skolen. Du skal bake kake til avdelings feiring av kvartalresultatet. Du skal også skrive pressemeldingen som skal til mediene. Mannen din trenger at du henter noe verktøy på veien hjem fra jobben. Og mor di vil at du skal komme innom og sjekke brevet hun hadde fått i posten.
Ja, ja, ja, det skal gjøre gjøre. Det skal jeg klare.
Men så klarer du ikke å levere. Og det er da skammen slår til. Hvorfor er jeg så umulig? Eller så klarer du alt, men faller om på sofaen når du kommer hjem og makter nesten ikke å spise middag en gang...
DOPAMILLA: Kjenner jeg deg riktig, så har det også noen mørkere sider?
Ja, dessverre det har det. Fordi denne impulsiviteten handler ikke bare om at du ikke leverer rapport til sjefen eller sier ja til muffinsbaking. Den kan dessverre også føre til avhengighet og nytelsesimpulser. Mat. Shopping. Alkohol. Spill. Skrolling. Dop.
Fordi ADHD-hjernen søker dopamin konstant. Det vet vi. Og når hverdagen ikke gir nok stimulans, nok belønning, nok følelse av å lykkes - så leter hjernen etter snarveier. Og snarveiene finnes overalt.
Mat som smaker godt akkurat nå. Shopping som gir den lille kicken når pakken kommer. Et glass vin som demper støyen i hodet. Spill som gir umiddelbar belønning. Skrolling som aldri tar slutt fordi det alltid er noe nytt. Og for noen - sterkere midler.
DOPAMILLA: Og alle disse tingene fungerer jo. I øyeblikket.
Ja, det er nettopp det som er problemet. De fungerer. Hjernen lærer raskt at dette er en snarvei til det den trenger. Og så vil den ha mer. Det er ikke svakhet, det er ikke dårlig moral - det er en hjerne som prøver å regulere seg selv med de verktøyene den finner.
Jeg har tenkt å ha en episode om avhengighet lenge, men det er et tema jeg må rett og slett være klar til å ta opp - fordi det er vanskelig, fordi det kan føles stigmatiserende og fordi - jeg har også mine ting å kjempe imot. Så, den kommer - jeg vet bare ikke når.
DOPAMILLA: Jeg kunne gi deg en klem, men du vil vel ikke ha den ...
Ikke nå, Dopamilla. Men takk skal du ha. Jeg vil heller gå videre, om det er greit? Fordi her må det legges til et par ting til. Det er ikke den obsternasige dopaminet som lager problemer for oss, det er også dagsformen.
Søvnmangel, stress, hormonsvingninger - alt dette spiller inn. Selvsagt gjør det det. Disse svingingene gjør at noen dager er det lettere å bare kaste seg av gårde på stadig nye ting, mens andre klarer du faktisk å stoppe og tenke: Hm, er dette så smart?
Fordi du vet - innerst inne - at du kommer til å angre. Du vet at det ikke er så smart. Men det er som om du har hoppet på et tog og det å bli med til feil stasjon er mindre smertefullt enn å hoppe av i full fart.
Bare så det er sagt klart og tydelig. Dette handler ikke om moralsk svakhet. Dette er kjemi.
DOPAMILLA: Ja, men det toget der - du skammer deg vel for å ha blitt med, ikke sant?
Ja, Dopamilla. Det er nesten det tyngste. Fordi du skammer deg så inderlig etterpå. Du sier til deg selv at du burde ha visst og du skulle ha visst og at du har nok en gang gjort det ... men det skjedde likevel.
Men - det er faktisk bedre å stå i det. Bedre å si at: OK, jeg gjorde noe dumt. Fordi skammen gjør det enda verre. Den øker stresset. Og stress er aldri en god hjelper. Stresser du mye, er sannsynligheten større for at du tar flere slike dårlige avgjørelser heller enn færre.
Det er en ting jeg lærte da jeg jobbet med public relations. Gjør man en tabbe, er det like greit å legge seg flat og innrømme den. Ikke forklare, ikke unnskylde, men eie den. Det er faktisk det som framstår som mest ryddig - ikke å få sammenbrudd fordi du er umulig og aldri, aldri skal gjøre det igjen. Fordi å eie den gjør den også menneskelig - man pleier å tilgi en angrende synder. Men om man finner mange unnskyldninger som høres lite troverdige ut - sånn objektivt - så vil det gjøre saken verre.
DOPAMILLA: Du tenker litt sånn ... åh, skiene var feilsmurte når skiløperen taper i målgangen?
Vel, det går jo an å si at motstanderen var flinkere. Sterkere. Ikke skylde på andre ting. Mer sånn: Jeg beklager at jeg ikke kan bake kake til dugnaden i morgen. Jeg har tatt på meg for mange oppgaver og klarer det ikke. Men, jeg kan kjøpe en på bakeriet, det går sikkert bra.
Jeg vet at dette høres enkelt ut. Og for mange av oss er det alt annet enn enkelt - fordi å innrømme en feil kan føles like forferdelig som selve feilen. Men det er likevel verdt å prøve. Fordi alternativet - å forklare og unnskylde og grave seg dypere ned - det koster enda mer i det lange løp.
DOPAMILLA: Så må du nevne han komikeren!
Ja, det skal jeg gjøre. Om du kjenner Trevor Noah, har du kanskje sett reelen også. Han har en klipp hvor han forklarer hvordan han takler dette - og svaret er like enkelt som det er genialt. Han sier: Si NEI. Uansett hva folk spør deg om - si nei.
DOPAMILLA: Ja det er et fint råd til en hjerne som har levd med RSD hele livet!
Ja, jeg ser den. Men bør si det nesten automatisk, som en slags default svar.
Men om du ikke klarer å være så "brutal" som å si nei, si:
La meg sjekke kalenderen min og komme tilbake til deg.
La meg høre med samboeren min om han kan passe hundene.
La meg sjekke når fristen for det andre prosjektet er, slik at jeg ikke dobbelbooker meg.
La meg sjekke ... ja, fyll inn noe som for deg (hør etter: For deg) høres troverdig ut, og bruk det regelmessig.
Lag deg gjerne fire fem slike setninger som du lærer deg å bruke. Du trenger ikke å bli kreativ og finne på døende familiemdlemmer eller katta som hadde rømt eller at bilen henger utenfor en klippe.
Ta saklige grunner, og bruk dem. Ikke overforklar.
Fordi de fleste mennesker tåler å få nei, for dem som ikke har en stresset hjerne på jakt etter dopamin, er det ikke en katastrofe. Verden faller ikke sammen. Og det vet du sikkert også - intellektuelt. Men å vite det og å kjenne det i kroppen når noen spør deg om noe, det er to helt forskjellige ting.
DOPAMILLA: Det der tror jeg må trene foran speilet, altså! Jeg kan dessverre ikke fordi jeg er på tjenestereise. Nei nei, vent. La meg sjekke kalenderen min, jeg tror jeg har et dagsmøte den dagen. Sånn?
Ja, akkurat sånn. Og hvorfor skal du gjøre det? Ja, fordi da får din surrete direktør, den prefrontale cortexen - tid til å snakke med det limbiske systemet. Og når fornuften får regulere følelser, så kan det hende at det noen ganger vil være mest hensiktsmessig å si nei. Men du kan fortsatt si ja om du vil.
For meg er det vanskeligste å si ja til sosiale sammenkomster. Fordi jeg vet at jeg pleier å si ja, og angre som en hund den dagen vi skal møtes. Men samtidig vet jeg at jeg ofte syns de er veldig trivelige - bare jeg kommer meg dit. Så jeg pleier å si: Ja jeg tror jeg kommer, men la meg si siste ordet når det nærmer seg. Slik lar jeg bakdøra være åpen og hjernen min vet at han kan rygge ut om han vil. Og ofte er bare det i seg selv nok til å ville gjøre det.
DOPAMILLA: Og for all del, unngå å svare på slike spørsmål om du er sulten, trøtt eller på en eller annen måte utslitt!
Ja, det er et viktig poeng Dopamilla. Fordi en sulten og trøtt hjerne har enda mindre kapasitet til å si nei - da er dopaminlageret enda lavere enn vanlig. Så ta deg heller en banan eller en lur, og svar etterpå.
DOPAMILLA: La meg sjekke med blodsukkerlageret mitt før jeg svarer!
Nemlig! Men, det viktigste her er dette: Dersom du er i en situasjon hvor hele kroppen bare skriker: Si ja, si ja, si ja! Det er da du skal stoppe og gi hjernen den pausen den trenger for å koble på den fornuftige delen. Ingen dør om de få svaret ti minutter senere.
Jeg skal sjekke, gi meg noen minutter, er et like godt svar som JA! Selv om det kanskje blir nei etter at du finner ut at kalenderen er full fra før og du skal fortsatt bake den forbaskede kaken.
DOPAMILLA: Så har DU lovet oss noe, ikke glem det.
Ja, det har jeg. Fordi jeg er selvsagt ingen helgen og har tatt flere avgjørelser impulsivt. Ofte de store. Og kanskje har jeg unnskyldt dem med et slags instinkt, magefølelse. Fordi de føltes riktig og fordi de føles riktig også ti, femten år senere.
Så noen ganger føler jeg vi må tillate oss å stole på denne magefølelsen. For å gi deg to eksempler.
Jeg brukte ca 20 minutter på å kjøpet hus.
Og - dette er kanskje enda mer sprøtt - jeg møtte samboeren min tre uker før han flyttet inn.
DOPAMILLA: Det er ikke sant!
Nei, det er ikke sant, Dopamilla. Han flyttet ikke inn. Han kom på besøk. Bare at det besøket har nå vart i over ti år ...
Så noen ganger er magefølelsen korrekt. Bare ikke alltid når den bringer med seg flere møter, flere prosjekter, flere oppgaver og flere ... flere måter å kræsje på. OK?
Og - det at du impulsivt sier ja til slike oppdrag bunner i genuint omsorg, entusiasme og søken etter glede. Altså positiv motivasjon. Det skal du ikke skamme deg for, det er ikke karakterfeil. Men ADHD-hjernen trenger litt hjelp til å bygge den pausen inn - og det er ikke noe man bare bestemmer seg for, det er noe man designer.